Ved vitiligo oppstår velavgrensede, melkehvite flekker i huden. Hudsykdommen starter gjerne i alderen 10-30 år, og utvikler seg ofte i løpet av kort tid (uker til måneder).
For en stor andel av pasienter med vitiligo fortsetter flekkene å utvide seg over flere år. Hos andre stopper utviklingen opp og flekkene forblir uendrede over lang tid. Kun en sjelden gang kommer pigmenteringen tilbake – da som gjerne kun delvis. Vitiligo regnes derfor som en kronisk hudsykdom.
Opp til to prosent av befolkningen har vitiligo. Av disse har ca en tredjedel et eller flere familiemedlemmer med hudsykdommen.
Vitiligo er vanligst hos personer med mørk hudtype. Pasienter med autoimmune sykdommer som stoffskiftesykdom, diabetes, flekkvis håravfall (alopecia areata) og lupus, har også større risiko for vitiligo.
Livskvalitetsundersøkelser indikerer at vitiligo påvirker både barns og voksnes livskvalitet.
Vitiligo ses som en eller flere melkehvite flekker med skarp avgrensing fra normalfarget hud. Formen på flekkene er som regel rund eller oval, men enkelte kan ha en mer uregelmessig form. Tidvis flyter flekkene også inn i hverandre og skaper større, sammenhengende hudforandringer. Flekken(e) ses i samme høyde som øvrig hud, og de er verken tørre eller flassende. Normalt sett er det ingen plager fra huden, slik som kløe.
Flekkene har ofte en symmetrisk utbredelse (ses på begge sider av kroppen, og på samme steder), og etablerer seg gjerne på strekkesiden av ledd (for eksempel håndrygger og framside knær). Armhulene og lyskene blir også ofte rammet.
Vitiligo er vanligvis en «klinisk diagnose» og diagnosen stilles basert på en grundig anamnese og nøye undersøkelse av huden. Biopsi (vevsprøve) er svært sjeldent nødvendig.
.jpg)
Vitiligo skyldes tap av pigmentceller (melanocytter) i huden. Man vet ikke sikkert hvorfor dette inntreffer, men trolig er det kroppens eget immunsystem som angriper pigmentcellene og får disse til å forsvinne. Uten pigmentceller vil den naturlige (brun)fargen i huden følgelig forsvinne. Vitiligo regnes således for å være en såkalt autoimmun sykdom.
En sjelden gang kan vitiligo komme av skade eller skrubbsår i huden. Det er også beskrevet tilfeller der vitiligo har blitt utløst av legemidler.
Det er ikke mulig å forebygge hudsykdommen.
Det finnes ingen kur for vitiligo og aktuelle behandlingsalternativer har ingen til moderat effekt. Behandlingene består blant annet av immundempende kremer/salver og tar sikte på å bremse sykdomsutviklingen. Medisinsk lysbehandling kan også forsøkes.
Det foregår stadig nye forskningsstudier for å kartlegge hudsykdommens årsak og finne mer effektive behandlingsalternativer. Deriblant ser man på effekten til såkalte JAK-hemmere, hvilket hemmer visse signalmolekyler i immunapparatet.
Foruten medisinsk behandling, beskyttes flekkene med solkrem. Dette er svært viktig da vitiligoflekkene lett blir solbrente, og solbrenthet i seg selv kan trigge videre sykdomsutvikling. Solkrem på huden rundt flekkene kan også hjelpe tilmed å begrense kontrasten mellom syk og frisk hud.
Mange med vitiligo velger også å bruke selvbrunende kremer og øvrige kosmetiske produkter for å redusere synligheten av de hvite flekkene. De selvbrunendekremene får ikke pigmentcellene til å komme tilbake, men forårsaker en kjemiskreaksjon på hudens overflate som gir brunere farge.
Skade og friksjon av huden kan som nevnt framprovosere/forverre vitiligo, og det er således viktig at man tar hensyn til dette med tanke på levesett og hudbeskyttelse.
De finnes en rekke øvrige tilstander som medfører avgrensede hudområder med lysere/hvitlig farge, deriblant pityriasis versicolor, postinflammatorisk hyperpigmentering, lichen sclerosus og idiopatisk guttat hypomelanose.
