Keratoakantomer nokså vanlige hudsvulster, spesielt hos eldre personer. De aller fleste pasientene er over 60 år.
De oppstår ca. dobbelt så hyppig hos menn som hos kvinner.
Keratoakantomer ses som nokså iøynefallende hudsvulster med et sentralt «krater». Krateret er fylt med forhornet materiale (keratin og døde celler), alternativt sårdannelse og/eller skorpe. Ofte ser man en viss rødme i kanten av hudsvulsten, hvilket er et tegn på betennelsesreaksjon.
Typiske lokalisasjoner for keratoakantomer er i ansiktet, ører, samt armer (spesielt håndrygger).
Et keratoakantom vokser raskt i løpet av 1-3 måneder og blir omtrentlig 1-2 cm i størrelse. Gitt riktig diagnose, vil de aller fleste forsvinne av seg selv i løpet av et halvt års tid. Ofte etterlater hudsvulsten et arr.
Det kan være vanskelig å skille et godartet keratoakantom fra ulike kreftformer i huden, spesielt plateepitel carcinom. I de fleste tilfeller er det nødvendig med vevsprøver – helst hvor hele hudsvulsten er kirurgisk fjernet og sendt inn til videre undersøkelser.
Keratoakantomer oppstår fra celler relatert til hårsekkene, og de ses vanligvis i områder med mye soleksponering. Man har ikke full forståelse for hvorfor disse hudsvulstene oppstår, men solskader er trolig av stor betydning.
Personer med svekket immunforsvar, eller som behandles med immundempende medikamenter (for eksempel organtransplanterte), har økt risiko for å utvikle keratoakantomer.
Det er diskutert hvorvidt røyking, kjemikalieeksponering og humant papilloma-virus (HPV) kan være av betydning for tilstanden.
Keratoakantomer fjernes kirurgisk i lokalbedøvelse. Ideelt sett fjerner man hele hudsvulsten og sender inn denne til mikroskopiundersøkelse.
Det finnes øvrige behandlingsalternativer, men disse er kun forbeholdt et lite utvalg pasienter.
Den store utfordring med keratoakantomer er å skille disse fra ondartete hudsvulster, deriblant plateepitelcarcinom. Patologens histopatologiske undersøkelse og vurdering er følgelig av stor betydning her.
Det kan derimot være vanskelig å skille disse hudsvulstene fra hverandre. Diagnosen stilles derfor basert på flere faktorer, deriblant utvikling (rask vekst, forsvinner av seg selv), utseende og mikroskopiundersøkelser.
