I hodebunnen finner man 100 000 – 150 000 hårsekker som kontinuerlig produserer nytt hår. Normalt mistes 30 til 150 hår hver dag. Dette hårtapet erstattes med ny hårdannelse. Det finnes derimot flere tilstander som kan gi forbigående eller varig hårtap.
Mannlig hårtap er den vanligste formen for hårtap og omtales som «androgenetisk alopeci». Tilstanden er så vanlig at det ikke oppfattes som sykdom, selv om den psykososiale belastningen kan være stor for enkelte.
Kvinner kan også utvikle androgenetisk alopeci, ofte med et mer diffust hårtapsmønster. Hårtap hos kvinner er ikke videre beskrevet i denne fagartikkelen.
De aller fleste menn får en viss grad av androgenetiskalopeci, men debuttidspunktet, tempoet og utbredelsen til slikt hårtap varierer sterkt. Hos 5% starter hårtapet før 20 års alder. Hårtapet starter ofte først i tinningene («viker»), og på toppen av hodet («måne»). Senere rykker hårfestet lengre bakover og man utvikler ulike grader for skallethet. Diagnosen stilles basert på informasjon om familiær disposisjon, debuttidspunkt, utbredelse og utvikling.
Androgenetisk alopeci skyldes en genetisk bestemt følsomhet overfor mannlige kjønnshormoner (androgener). I hårsekkene blant menn med denne følsomheten, ser man at økte mengder av kjønnshormonet testosteron omdannes tildihydrotestosteron. Omdannelsen skjer via aktivitet i enzymet 5-alfa-reduktase. Økte mengder med dihydrotestosteron medfører at hårsekkene krymper og avkorter hårets vekstfase. Med tiden mister hårsekkene evnen til å produsere hår og man utvikler et varig hårtap.
Hårsekkene lokalisert til sidene og bak av hodet er mindre følsomme for dihydrotestosteron. Hårtap er følgelig sjeldent der, hvilket fører til en hesteskoformet «krans» av gjenværende hår.
Androgenetisk alopeci er en normal fysiologisk tilstand og trenger ingen behandling. Enkelte ønsker derimot å forhindre/bremse hårtapet – oftegrunnet redusert selvbilde og psykososial belastning.
Her finnes et utvalg behandlingsalternativer med varierende effekt. Noen av behandlingsformene utgjøres av hodebunnssmøring, mens andre utgjøres av tablettinntak. Det er også vanlig å kombinere disse.
Behandlingen kan blant annet hemme aktiviteten til enzymet 5-alfa-reduktase som reduserer dannelsen av dihydrotestosteron. Denne effekten kan bremse opp, og potensielt reversere, noe av hårtapet.
Alle former for behandling må derimot fortsettes uten pauser for effekt. Det er heller ingen av de aktuelle behandlingene som kan få hår til å gro på en skallet hodebunn. Behandling må derfor igangsettes tidlig for effekt, og kontinueres så lenge man ønsker å forhindre hårtapet.
Ved langvarig skallethet er hårtransplantasjon den eneste behandlingsmuligheten. Her flytter man hårsekker fra bakhodet, hvilket ikke er tilsvarende følsomme for dihydrotestosteron, fram til områder med hårtap.
Det finnes ulike årsaker til hårtap, deriblant forstyrrelser i hårets vekstfaser (anagen og telogeneffluvium), autoimmun sykdom (alopecia areata), arrdannende hodebunnstilstander, infeksjoner (tinea capitis og syfilis), og trykk- og traksjonsskader. Disse formene for hårtap gir derimot sjeldent det klassiske hårtapsmønsteret som ved androgenetisk alopeci.
