Hvert hår sitter i en hårsekk (hårfollikel). Mennesket har ca. 100 000 – 150 000 hårsekker i hodebunnen. Alle hårsekkene dannes i fosterlivet. Det vokser hår i all hud med unntak av håndflater og fotsåler.
Hårsekkene strekker seg fra hudoverflaten og dypere ned i huden. Nederst i hårsekken finner man papillen, hvilket er området der hårveksten reguleres. Selve hårstrået er i hovedsak dødt materiale og består for det meste av keratin. Nederst i hårsekken er håret mykt, og det blir stivere etter hvert som håret vokser opp fra hårsekken.
En hårsekk er tilknyttet blodårer (som gir næring), talgkjertel (som smører) og en liten muskel. Det er denne muskelen som får håret til å reise seg og gir huden preg av gåsehud.
Det finnes to hovedtyper hår; vellushår og terminalhår. Vellushår er tynne, korte og uten pigment. Terminalhår er tykke, lange og pigmenterte.
I puberteten stimuleres hormonfølsomme vellushår til å bli terminalhår (kjønnshår). Økt omdannelse fra vellus- til terminalhår kan også ses ved ulike hårtilstander.
Hver hårsekk har en dynamisk vekstsyklus som deles inn i tre faser; vekstfase (anagen), overgangsfase (katagen) og hvilefase (telogen). Varighetene av de ulike fasene gjør at ca. 90 % av hårsekkene er i vekstfasen, 1 prosent i overgangsfasen og 10 prosent i hvilefasen.
Hos mennesket er disse fasene asynkrone. Det vil si at de ikke inntreffer på samme tidspunkt. Dette gir et diffust, jevnt håravfall, fremfor periodevis massivt hårtap. Mennesket skiller seg således fra mange dyr, hvor periodevis håravfall er vanlig («røyteperioder»). Et menneske mister mellom 30 og 150 hår hver døgn.
Hårets funksjon er å beskytte huden og hjelpe til i varmereguleringen. Hos mennesker har hodehåret ingen funksjon utover det sosiale og kosmetiske, samt at det til en viss grad beskytter hodebunnen mot solskader.
Hårets utseende, slik som farge og tekstur (glatt, bølgete, krøllete), er i stor grad bestemt av gener. Mer spesifisert skyldes ulike hårfarger forskjeller i mengde og type pigment. Rødt hår ses ved økt mengde feomelanin, hvilket er det røde fargepigmentet. Eumelanin gir brunt/sort hår. Grått hår skyldes redusert pigmentproduksjon av pigmentcellene nederst i hårsekkene.
Hårtap kan ha flere årsaker og oppleves som psykisk belastende. Eksempler på årsaker er skjørt hår, legemidler og ulike hårtapstilstander. Skjørt hår kan være en konsekvens av mangelsykdom (for eksempel jern), genetisk sykdom og ytre skade (varme, kjemikalier, børsting). Hårtapstilstander deles inn i to hovedgrupper avhengig om det medfører arrdannelse eller ikke. Vanlige hårtapstilstander som ikke medfører arrdannelse er androgenetisk alopeci («mannlig hårtap»), telogen effluvium og alopecia areata. Eksempler på hårtapstilstander med arrdannelse er blant annet diskoid lupus, lichen planopilaris, frontal fibroserende alopeci, folliculitis decalvans og acne keloidalis nuchae. Soppinfeksjoner i hår og hodebunn (tinea capitis) kan også medføre hårtap – både med og uten arrdannelse. Ved arrdannende hårtap er det aktuelt med biopsier (vevsprøver) fra hodebunnen for korrekt diagnose og behandling.
Økt hårvekst er også et problem for mange, spesielt kvinner. Dette er ofte genetisk betinget, og hvor sosiokulturelle faktorer spiller inn. Hirsutisme er et uttrykk for «mannlig hårvekst» blant kvinner, for eksempel dannelsen av bart, skjegg og hår på brystkassen. Slike tilfeller kan ha hormonelle årsaker. Hypertrikose er et begrep for unormalt økt hårvekst.
